Flaks?

Her kommer en historie fra dagliglivet. Jeg var på russerevy i går, med en del venner. Var noen morsomme innslag, noen dårlige, og en del middelmådige. Det trakk igrunn litt ned at folk sto med tekst på scena, men som navnet tilsier; I siste liten, så var det antagelig litt for dårlig forberedelsestid. Men det var gøy å se på likevel, revy er nesten alltid morsomt, særlig når det er om noe lokalt.
Etter revyen dro vi og spiste kinamat på kinarestauranten. Veldig koselig, og god mat! vi fant ut etterpå at vi muligens tipsa litt mye, men det er ikke lett å regne matte på en lørdagskveld (og nei, vi hadde ikke inntatt alkoholholdige drikker). Etterpå tusla vi oppover storgata og møtte på diverse fotballguttegjenger, for det er cup her i helga. Men det var vel bare 16-åringer, og de så ut som de trodde de var ganske så tøffe der de gikk. nok om det. Det var forresten beinkaldt ute.
Uten jakke og i bare genser var det KALDT å gå opp bakken. Men det var koselig og.
Omsider skulle vi hjem, og jeg fikk ringt så jeg skulle bli henta. Vi hang litt rundt ei lyktestolpe, prata, og frøys.. (veldig mye å gjøre:P) Endelig kom en varm bil og plukka meg opp.
Men problemet kom egentlig rett før jeg skulle ta kvelden. Hvor var det blitt av min kjære mobil? Jeg leita overalt, i genserlomma der jeg innbilte meg at den burde ha vært, på rommet, på badet, i gangen, i bilen, utafor huset osv. Det var mørkt, så ikke så lett å se.
Jeg begynte å bli lettere bekymra. Siden den vanlige mobilen min tok kvelden for ikke lenge siden (mista i bakken 2 ganger - skjerm død), så hadde jeg bare min kjære, gamle nokia 3510 å stole på. Og nå var altså den også borte. Jeg gråt meg i søvn, og ba til Gud om at jeg måtte finne den igjen. Ok, en liten overdrivelse. Men det siste gjorde jeg faktisk. Jeg ba til Gud om at jeg måtte finne igjen mobilen min, og om at Han måtte vise meg hvor den var. Så sovna jeg - med 'sov i ro' i øra.

Våkna i dag tidlig, men ikke fra den skjærende pipingen fra alarmen på mobilen min, som vanligvis fyller ørene mine om morgenen. Det var særdeles stille egentlig. Men tankene vandret straks til mobilen. Jeg tror faktisk jeg drømte noe om den også, men litt uklart hva det var om.

Etter en kjapp frokost med to skiver, litt eplejuice og kakao, var det ut i dagslys og kikke. Utrolig fint vær, sol og blå himmel. Men ingen mobil i sikte.
Jaja, jeg får ta scooteren ned til skolen der, og kikke etter den, tenkte jeg. Kunne jo hende jeg hadde mistet den da vi slo floke for å holde varmen. Men hadde ikke akkurat de store forventningene. Det ble istedet til at mamma kjørte meg ned. Så gikk jeg langs grøftekanten og kikka etter en hvit og gusjegrønn mobil blandt alt gresset. Dersom den lå med bakdekslet opp, ville det være særdeles vanskelig å få øye på den i gresset. Men jeg tusla bortover, mamma kikka også litt etter den. Da vi hadde gått nesten helt bort til den stolpen vi hadde hengt rundt dagen før, var det nesten ikke håp. Men plutselig sa mamma, se der! Og i gresset, like ved stolpen, lå en nokia 3510 med nesa ned i gresset, og en vakker gusjegrønn farge opp i lyset.
Det var nesten for godt til å være sant. Hvem kunne ikke ha vært der og plukka den opp?
Jeg kjente gleden bruse gjennom kroppen, og jeg satt med et eneste stort glis hele veien hjem i bilen. Bittelitt synd var det, at jeg rett før jeg dro ned, stengte abonnementet så ingen kunne ringe fra den. Men det er bagateller. Mobilen var jo det viktigste!

Så nå sitter jeg her, glad og fornøyd, og lurer på hvordan dette kunne gå til. Var det flaks? Var det skjebnen? Eller var det rett og slett Jesus Kristus som viste meg veien - som hørte på mine bønner, og som førte meg til min kjære nokia. Ikke vet jeg. Men jeg velger å tro det siste. I slike tilfeller, får man en underlig følelse av at noe faktisk ER større enn en selv. Og Gud vil det beste for oss. Kanskje ville han vise at, det er faktisk noe å tro på. At om man har problemer, så kan man komme til Gud. Jeg håper og tror det er slik.

Nå er det bare og vente til morgendagen, så jeg kan få låst opp abonnementet igjen. Imens skal jeg kose meg med norskforedrag, tyskforedrag og en drøss med matteoppgaver. Men mobilen min, skal være ved min side. For å huske på Han der oppe.